Muleum lo

Okey, så jeg har begynt å lese en bok jeg har fått beskjed om at er den dårligste boken til Erlend Loe noen gang, men jeg ville lese den allikevel fordi den har perler på utsiden av seg og egentlig ikke har så mange sider inni. Jeg tror det er en av de dummeste tingene jeg noen gang har begynt å gjøre, for nå kjører tankene mine på i ett kjør, uten punktum eller avsnitt, og det er bare så vidt det er komma mellom alle ordene og setningene. Alle som har lest boken jeg har lest omtrent hundreogtretti sider i siden i går kveld, skjønner kanskje at den måten tankene mine plutselig er ordnet på er temmelig lik som måten jenta i boken skriver dagboken sin. For hele boken jeg leser er egentlig en dagbok på tohundreogseks maskinskrevne sider, og helt ærlig syns jeg ikke den er så veldig bra uansett. Derfor er det egentlig ikke så veldig kult at en ganske kjedelig, grønn bok skal påvirke hvordan jeg tenker og skriver bare fordi jeg leser den. Det er nesten som filosofene jeg leste om i høst og deres merkverdige måte til å påvirke verdensoppfattelsen min, men tankerushet er kanskje enda morsommere nettopp fordi jeg ikke kan slutte å tenke, og til slutt sovner jeg sikkert fordi jeg blir helt utmattet av den kontinuerlige tilførselen av nye tanker hvis opphav er mer eller mindre ugjenkjennelig. Hvis jeg hadde vært mer gal enn jeg faktisk er, tror jeg kanskje jeg ville ha sagt at jeg er gal, men jeg tror ikke det er veldig passelig nå, verken for meg eller dere eller noen.

Nå skal jeg gjøre noe og kanskje se hvor tankene tar meg.

Det å begeve seg. Oppover.

Jeg har de siste dagene tenkt litt på ting som er med på å bestemme når man går fra å være barn til å "være" voksen. Dette er det jeg hittil har kommet fram til:

• Man har lappen
• Man har flyttet hjemmefra
• Har en jobb (helst med utgangspunkt i en utdannelse)
• ..og har dermed også en inntekt
• Man står frivillig opp tidlig på fridager
• Vil heller ta oppvasken enn å åpne presanger på julaften
• Bursdagen er en vanlig dag i likhet med de fleste andre dager
• Man er sjåfør
• ..og man kjører til 7-en på helligdager for å kjøpe melk og egg til baksten til mor
• Det er ens eget ansvar å passe på at leiligheten er sånn man vil ha den - og man liker det
• Man eier minst fem dresser/drakter/kjoler

Det rareste er at ingen av punktene virker alene, men trenger hjem fra andre.

iHerligheita #1

Okei, ny fancy ting; når iHerligheita (i ett ord) nevnes, betyr det at jeg skal prøve å gi ting i Herligheita en pytteliten oppmerksomhet. Herligheita er forresten omtrent et synonym med Musikkverdenen. Den eneste forskjellen som jeg hittil er klar over, er at det som befinner seg i Herligheita er det lov til å høre på. Dessuten kommer band og artister i iHerligheita i veldig tilfeldig rekkefølge. Jeg er virkelig ikke sikker på hvordan dette kommer til å utvikle seg, og jeg krysser både ben og armer for at det er middalmådig dugandes saker.

Spoon
Amerikansk indie-band som under absolutt alle omstendigheter kan beskrives med ordet "sært". Britt Daniel har en ehm, spesiell stemme til tusen, og ja, det ER masse funky rytmegreier i musikken (jeg har absolutt null anelse om hvor den bisetningen kom fra). Ga ga ga ga ga. Jeg er ikke gal. Jeg vet nemlig du vet at det er navnet på den siste plata. Og helt til slutt: det er lov til å bli helt forferdelig skuffa når de spiller Spoon på H&M.

Boston
Boston. Boston?
Bandet, ikke byen(e). Bandet er gammelt, eller sånn litt i alle fall (1976). Det er minst sånn det skal være. Jeg gjetter de er fra Ameriken. Jeg gjetter at de er fra Boston. Og jeg har rett. Jeg har en musikkplate på rommet mitt hjemme, faktisk. Dessuten gjetter jeg at flertallet av alle musikkmennesker har hørt More Than A Feeling. Sammen med Foreplay Long Time, Peace of Mind og Rock & Roll Band utgjør det kanskje et lite..must?

Blue Öyster Cult
Jeg vet Inga også digger Don't Fear The Reaper. Hvis jeg setter den tittelen inn i en Johnny Depp-preget era, blir tittelen omgjort til Don't Fear The Rapist. Dette kan igjen lett være tittelen på en JD-thriller, samtidig som den minner meg om håret til herr Depp i Sweeney Todd. Blue Öyster Cult er også fra Ameriken. Det syns jeg på en måte er teit. Helt til jeg kom på at alle de amerikanske old-banda likner maks på hverandre altså, og da kan de like godt være fra samme land.

Å

Det var en av de somrene da jeg fremdeles danset.
Vi var på besøk i et stort, hvitt hus midt i en åker.
Et sånt hus som på en måte ligger i fjellsiden, altså, i en øde bygd i Midt-Norge.
Jeg satt i det grønne gresset og så på noen unger leke i et tre.
Plutselig setter han seg ved siden av meg.
Han sier hei.
Jeg sier hei.
Og så går jeg.

Sommeren var en dag over.
Dansingen begynte igjen.
Han var der.
Hver eneste uke.
I tre år.
Jeg turde aldri si hei.

Bladene falt av trærne.
Snøen smeltet.
En dag så jeg han igjen.
Hånd i hånd med henne, munn mot munn.
Han danset fremdeles.
Vakkert.

Siden den gang har jeg flyttet.
Jeg har forandret meg.
Jeg har levd.
Men han er der fremdeles.
Og det vil han sikkert alltid være.

Life in the new old fashioned way

I år syns jeg faktisk julegavene ble ganske fint pakket inn. Jeg liker gråpapir og papirbånd. Mhm.

I tillegg til julegaver, har jeg lagd 40 poser med elefantpepperkaker som heldige mennesker skal få. Jeg har ikke helt bestemt hvem som er de heldige enda, men jeg regner med at det blir de jeg møter når jeg bærer med meg gullposene.

I tillegg har jeg lagd 50 julekort. De ligger i hver sin røde konvolutt med et klistremerkesølvhjerte på baksiden.

Hvordan har din jul det?

Stemningsfullt

Noen ganger er alt helt perfekt. I Siri-land har den siste uken vært den beste på lenger enn jeg kan huske.

Uten unntak.

Jeg liker det.

Thank God

..it's Christmas. (Farrokh Bulsara? Hell yeah!).

Hurra!

Det er 1. desember. Denne dagen er det ikke lov til å være annet enn glad.

Jeg har julet opp bloggen min litt. Ikke så mye da, for jeg vil nødig risikere et stilbrudd med den endeløse minimalismen.

Men se, jeg har lagt ut bilde! For aller, aller første gang. Det er nemlig julekortbildet for o8. Jippi! Eller ikke. Jeg er nemlig ikke hundre prosent fornøyd med det. Men det fungerer, håper jeg. Og jeg løper til postkassen hver dag for å se om kortene har kommet (faktisk opptil flere ganger om dagen). Det har ikke skjedd enda, desverre, og det er trist.

Men kanskje i morgen?