Titi Suru

Jeg har egentlig aldri skjønt greia med ulven som trigger de seksuelle impulsene til alle jenter på Cyans alder. Nemi-stripen går noe som dette:

• Cyan - Husker du ikke den musikalen som pleide å gå på NRK rundt påske? -Om sauemammaen som synger for barna sine om at de ikke skal slippe inn femmede? Mommy's home, now you can open the door.
• Cyan igjen - Alle jenter på min alder husker den. Den slemme ulven trigget våre første seksuelle impulser. Han er DYRISK TILTREKKENDE! Ops..sikler jeg?
• Mann vi ikke trenger å nevne navnet til - Vet du hva slags selvfølelse man får av å være sjalu på en piperøykende ulv med hockeysveis og trailerbart?
• Nemi - Åh, Herregud. Du mener Titi Suru. Jeg vil ha valpene hans (meget spesielt ansiktsuttrykk med masse hjerter rundt).

Det hele resulterte i at jeg trykket meg inn på youtube og fant klipp fra musikalen Rock'n Roll Wolf (fra 1977, wow). Klippet med Titi Suru og Rada introduserte herr Ulv nokså bra. Jeg tror jeg er nødt til å se hele musikalen en gang. Når det passer seg.
Dessuten skjønner jeg Nemi og Cyan mye bedre nå.

Påskedag

Søndag, sol, snø, påskedag. Og jeg har fått påskegg! To stykk litt originale påskeegg:



Dessuten har Kaja bursdag. Hurra!

Sangen om ingenting

I går var det filmkveld hos den hyggelige Selina. Angående blogging ble konklusjonen at jeg skulle skrive et innlegg for å hylle alle gutter med langt hår. Merkelig nok var bakgrunnen Johnny Depp og Antonio Banderas. Jippi.

Men det kommer ikke til å skje nå. For nå sitter jeg nemlig i min fine t-skjorte, drikker kjærlighetste og har ikke alt for lyst til å skrive om noe jeg vet veldig mange syns er skikkelig teit. I stedet vil jeg magisk nok nevne filmene vi så i går:

• Once Upon A Time In Mexico. Filmen jeg har sett så alt for mange ganger før, men som jeg fremdeles er i humør til å se et utall ganger til. Jeg elsker at Antonio Banderas spiller gitar. Og selvfølgelig måten de sier Mecixo på. Méjico. It makes me happy.
• Donnie Darko. Anskaffet fordi en av de yndligste sangene er i den. Sett på nytt senest i dag fordi den var brukbar. Ikke overdrevet bra. Men grei. Why are you wearing that stupid man suit? (Quote Ingrid: EmoQuote).

Jeg vil forresten si god påske. Helt ærlig vil jeg innrømme at jeg ikke vet når det skal sies. I alle fall ikke i dag, tror jeg. Jeg tipper første påskedag. Det høres i alle fall nogenlunde fornuftig ut.
Det er mye annet jeg lurer på også. Hva jeg skal bli når jeg blir stor for eksempel, men der er jeg nok ikke den eneste. Jeg lurer på hvorfor ikke Marius har oppdatert bloggen sin på en uke. Jeg lurer på om det er noen som stalker meg som jeg gjør med andre, sånn med tanke på alle bloggene jeg følger med på i "all hemmelighet". Jeg lurer på om jeg noen gang vil male ferdig musikkveggen min eller begynne på kunstverket jeg kjøpte lerret til i vinterferien.
Jeg lurer på hvorfor Toumas Holopainen likner på Jack Sparrow. Om boken til Roberta Sparrow er virkelig. Hvor lenge en marengs som er like stor som håndflaten min må stå i ovnen. Jeg lurer på hvorfor jeg fryser når jeg er på rommet. Hvordan man lage tape. Og hvordan kompliment kan være et hankjønnsord.
Jeg lurer på hvor blyanten min er.
Ikke minst lurer jeg på om jeg skal stå opp kl 7 i morgen for å vaske hele jobbstedet mitt.
Jeg liker ikke at det har begynt å snø igjen. Det er visstnok ord jeg aldri ville tro skulle dukke opp i mine tanker, men jeg liker det allikevel ikke. Jeg vil ha vår. Farger. Jeg vil kunne være ute uten å fryse ihjel. Og jeg vil brekke spagetti.
Endelig har jeg lest ferdig Berlinerpoplene. Noe som sikkert bare skulle mangle fordi jeg plutselig kjøpe x antall bøker i forrige uke. Jeg har nemlig avansert. Nå går det både i musikkplater og bøker.
Langt innlegg og slikt. Fordi jeg skal opp om sånn seks timer, tror jeg jeg skal lese litt.
God påske!

T-skjortekjærlighet

Jeg har en svart T-skjorte. En svart Dream Theater-T-skjorte. Jeg er glad i den, egentlig. Når jeg tar den på, føles det ut som om jeg blir fylt med glede. Av håp, av kjærlighet. Den er for stor, men allikevel akkurat passe. Dessuten er stoffet litt tykkere enn på vanlige T-skjorter. Den varmer. Det føles nesten som om kroppen blir omfavnet av de mykeste armer. Nesten.

Til tross for den alt for gule skriften, har jeg en enorm kjærlighet til den. Fargen minner egentlig litt om overstrykningspenn-gul og kan vitne om en liten produksjonsfeil. T-skjorten min er full av minner. En kveld fortapt i musikkens genialitet. Og et møte overlempet med følelser det aldri vil bli gjort noe med.

Ett stykk småsyk tradisjon

Påstanden om at Norges russetradisjon er den sykeste tradisjonen verden noen gang har sett, er det i alle fall ikke jeg som kom med. Jeg er sikker på at det fins andre syke tradisjoner også, selv om jeg ikke har noen veldig bra eksempler akkurat nå. På en annen side kan det godt sies at russetiden ikke er veldig heldig plassert. Dette med tanke på at de viktigste dagene av en 13, eventuelt 12, år lang skolegang kommer i ukene rett etter. Jippi, sier russen. Ja, sier jeg.

Nå har endelig russeklær og dill-dall endelig kom til vår sin fine skole. Forbokstav "Å". Vi er altså en av de siste skolene som har fått utlevert en yrkesfagbukse, en lue med en svart tråd i og noen esker med visittkort man neppe ville utlevert i jobbsammenheng. Og jeg liker det.

Greit nok. Buksa mi var alt for stor. Genserne litt i største laget, men det er alltid praktisk når man kan bo i dem. Nam. Jeg har dessuten kjøpt en hvit genser. Ikke nødvendigvis fordi fargen er maks praktisk, men fordi det er den genseren barnet inni meg har hatt lyst på så lenge jeg kan huske.

Barnet inni meg gleder seg forresten til april/mai-dagene. Det gleder seg til å løpe rundt i rød bukse med masse rare ting på. Og såklart å ha lommene fulle av russekort som små, søte unger gjør alt for mye for å få tak i, for så å glemme alt om dem morgenen 18. mai.

Fordi jeg ikke er mer enn et lite barn, gleder jeg meg en god del jeg også.

(Angående bildet; Legg merke til at jeg synger Pink Floyd. Flinke-flink).

Elvis. Elvis Costello.

Jeg syns i bunn og grunn Elvis Costello er gjennombora genial. Nokså perfekt egentlig, dersom det er et ord som kan beskrive han og hans musikk. Et rungende ja fra meg, det er klart. Jeg liker stilen hans, og jeg liker musikken hans. Genialt, rett og slett.

Basert på at jeg hittil ikke har møtt noen andre som har hørt om herr Costello, skal ivrige lesere få en smule informasjon. Egentlig kalt Declan Patrick Aloysius MacManus, Londonfødt i 1954 (25. august, Paddington, for å være presis). Aktiv i musikkverdenen siden 77, både som soloartist, med The Attrations og med en hel haug av andre musikkmennesker. Stilen er ofte noe punk-rock-new wave-ish, men også litt blues/country i flere av samarbeidsprosjektene hans.

Jeg har plutselig anskaffet meg Deluxe Edition av This Year's Model. Med andre ord, er det den første plata Elvis Costello and the Attractions gav ut sammen, det i år 1978. Den er virkelig genial fra start til slutt og dermed også et klart must i enhver musikkplatesamling (det etter min mening, vel og merke).

Brillene til Elvisen er også verdt å merke seg. Han har hermet etter farfaren min, det er i alle fall helt klart. Farfaren min er nemlig både eldre og skikkelig tøff, så det er nok ingen annen mulighet. Disse alt for kule brillene fikk jeg låne av min farfar ved juletider. Og vips, så hadde jeg noen bilder av det også:

Kinotur og Ås-musikk

Det var mer eller mindre på tide at jeg endelig fikk sett Mannen Som Elsket Yngve. I går ble det kinotur med søte venner og alt for mye godteri.

Det skal sant sies at jeg ikke har lest boka, men den er såklart i haugen over bøker som må leses nå. Filmen er nok en av de beste norske filmene jeg noen gang har sett, godt hjulpet av et godt musikkvalg og en genial framstilling. Når både The Cure, R.E.M. og Raga Rockers er med, scorer den allerede nokså høyt. I tillegg får kommer det søte Mathias Rust Band, og alt blir bra.

Handlingen var vakkert rørende. Og ja, tårer i øynene og alt der der.

Dessuten hjalp filmen til å bygge opp enda litt under min fine tanke om at jeg lett skulle ønske at jeg levde mellom slutten av 60-tallet og fram til 90-tallstullet begynte. Seriøst.

Tine har forresten fått meg til å åpne øynene for Ås-bandet The Hausfraus. De er søte. http://www.myspace.com/thehausfraus

Turbo & H&Z

Tine og Siri fant ut at de skulle på konsert.

Og slik ble det.

Det var fredag kveld. Ute var det mørkt, og Samfunnet begynte så smått å fylle seg med Turbonegro/Heroes&Zeros-frelste skikkelser. Og mange andre også, såklart.

Uansett hvor mye jeg skriver rundt/om konserten(e), kommer det siste jeg sier uansett til å være et slags gledesutsang basert på en fantastisk opplevelse. Elsk musikk, elsk mennesker.

Her er noen utrolig imponerende bilder knipset av min/ikke-min helt nye mobiltelefon:

Jeg tror dette er riktig vei på bildet. Kanskje.

Ett skritt

Noen ganger kan man føle seg som totalt utenforstående. Som en tilskuer til et liv man selv skulle leve, men som man er ute av stand til å ta del i. Man er et vitne til egne valg man ikke husker man har gjort, og som man ikke kan ense en eneste bakgrunn for.

Verden går forbi, ett steg av gangen. Det virker som om man har stoppet opp midt i en lang trapp og bestemt seg for å ta heisen i stedet. Men man gikk av i feil etasje. Det er ikke her man skulle være. Alt er annerledes. Skummelt.

I et forsøk på å finne tilbake, går man inn i heisen en gang til. Hjertet banker og brystet knyttes i håp om at man skal ende opp riktig sted denne gangen. Knappen med tallet på trykkes forsiktig inn. Den lyser. Heisen er i bevegelse.

Kroppen presses mot gulvet. Hodet svirrer rundt, tankene enda fortere. Sekundene prøver å holde sin plass så lenge som mulig. De lykkes.

Et svakt pling bryter tankenes stillhet. Man kravler forsikig ut av det lille buret der veggene sakte har beveget seg innover for å gjøre det enda litt trangere. En svak bris løfter et hårstrå foran fjeset. Utsikten svekkes. Hjertet banker hardere, høyere. Det er feil etasje. Igjen.

Som en hjelpesløs solsikke i snøstorm står man der, alene. Hodet henger, kronbladene faller av. Armene har ikke lenger krefter for å holde noen andre oppe, og slynger seg i stedet rundt stilken. Sakte forlater solsikken stedet sitt. Den må gjennom stormen. Den må finne et nytt sted den kan grave røttene sine ned i.

Man er selv nødt til å finne et nytt sted man kan grave røttene sine ned i. Et sted man står trygt. Et sted man kan være en del av sine egne valg og selv beslutte hva bladene skal holde oppe.

Et sted man kan si og tenke hva man vil, og verken blomstene rundt eller solen over går seg vill i heisen.

Let's Go To Bed

Denne gangen skal innlegget være en liten hyllest til ett av de søte bandene man lett kan forgude.

Og denne dagen kan ikke det være et annet band enn The Cure.

Det fine bandet med en kule stilen ble, ikke fullt så mystisk, etablert på 70-tallet, nærmere presisert til 1976. Og dette skjedde i Storbritannien-landet, såklart. Selv om den eneste av gruppas originalmedlemmer som er igjen er Robert Smith, setter det ingen stopper for dens genialitet. I den sammenheng kan det også nevnes at herr. Smith er litt guddommelig, men det følger nesten med av seg selv.

Det skal sant sier at jeg ikke ble hundre prosent overbevist om at The Cure var så bra som de er da jeg hørte The Lovecats for så mange år siden at jeg kan telle dem på fingrene. Men hey, den sangen er bare én av mange forbausende bra sanger, noe det ikke tok alt for lang tid å oppdage.

En liten hyllest til The Cure er ikke noe som kommer uten videre. I min verden kan i alle fall der bare skje dersom bandet har en god blanding av gjennomført musikk, brukbar stil og fortryllende tekster. The Cure oppfyller det som bare det.

Dessuten gir Let's Go To Bed meg en deilig følelse av å være fantasifull og barnslig (godt hjulpet av musikkvideoen).

But I don't care if you don't.

And I don't feel if you don't.

And I don't want if you don't.

And I won't say it if you don't say it first.

But I don't care if you don't.
And I don't feel if you don't.
And I don't want if you don't.
And I won't play it if you don't play it first.